Stortingsrepresentant Ola Borten Moe (SP) og fylkesordfører Tore O. Sandvik (AP), begge Sør-Trøndelag, har startet en debatt om Norge, vestlige verdier, islam og arabere. På twitter dristet jeg meg til å hevde at begge to er noe historieløse i sin tilnærming. Jeg vil nå forsøke å forklare hvorfor jeg mener det. Til de som forventer at denne bloggen skal være poengtert kunnskapsblogg må jeg bare beklage at det i dag er historikeren som igjen tar plass i bloggen. Et av mine poenger vil være at de liberale vestlige demokratiene ikke er normalen, men en historisk anomalitet, både i verden og i vesteuropa, men en anomalitet som er verdt å kjempe for og som vi må kjempe for å beholde.
Jeg vil begynne med å peke på at denne debatten er en sammensausing av begreper. La oss begynne med det Ola Borten Moe definerer som fienden, islam eller arabere. De fleste muslimer er ikke etniske arabere, men diverse tyrkiske folkeslag, indonesere, persere og afrikanere. Ola Borten Moe hevder at ingen arabiske land er demokratier, det har han rett i dersom målestokken er de liberale vestlige demokratier anno 2010 . Det mange av disse landene imidlertid har tilfelles er at de er under et hardere press fra politisk islamisme enn noe vestlig land er.
Iran, som er demografisk dominert av persere, er det beste eksemplet. Iran var før revolusjonen et rimelig progressivt land og hadde forholdsvis høy levestandard og en andel kvinner med høy utdannelse som overgikk mange vesteuropeiske land. Graden av personlig frihet var også høy, men politisk frihet var selvsagt mangelvare også før sjahens fall. Sjahens regime falt imidlertid og islamistene tok over kontrollen over hele staten. Dette påvirker åpenbart også de arabiske landene vest for iran. Noen i form av at de tilpasser seg og samarbeider med Iran, for eksempel Syria, mens for eksempel Saudi-Arabia frykter iransk og islamistisk ekspansjon, med god grunn.
I det samme området ligger også NATO-landet og demokratiet Tyrkia. Det er nok ikke alle avgjørelser fattet av den tyrkiske regjering og parlament vi vil kunne si er i tråd med prinsippene i et liberalt demokrati. Jeg slår allikevel fast at Tyrkia er et demokrati. Ett forhold som tilsier dette er at de militære styrkene i landet åpenbart ikke liker dagens regjering, men allikevel er lojale mot den. På den annen side nektes nå den ortodokse kirke å utdanne prester i Tyrkia. Noe som må regnes for å være ett brudd på menneskerettighetene. Så får vi se hva Ola Borten Moe sier til høsten når Stortinget skal ha en prinsippdebatt om etablering av imamutdanning i Norge.
Det tyrkiske demokratiet er imidlertid ikke 100 år engang. Når Eidsvollsmennene i 1814 vedtok Norges første grunnlov var den etter datidens standard meget liberal og progressiv. Allikevel tok det Norge hele 37 år fra vedtaket om egen norsk grunnlov til vi opphevet forbudet mot jøder i riket. Nesten 100 år senere ble kvinner flest innvilget stemmeret og valgbarhet. Helt inntil 1974, 160 år etter grunnloven ble vedtatt, hadde vi i Norge en rasehygienelov som tillot tvangssterilisering av individer basert på etnisk bakgrunn eller med andre uønskete lyter, for eksempel alvorlige arvelige handikap. I 1974 hadde Per Borten vært “tidligere statsminister” i 3 år. Jeg forsøker å illustrere at utvikling av liberale demokratier med universelle menneskerettigheter tar tid å utvikle. Det samme er tilfellet for USA. I mine øyne er USA ett land, men egentlig først og fremst en ide. Ved Uavhengighetserklæringen av 1776 var USA den første stat i verden som lovfestet at alle borgere var like overfor staten og hadde de samme rettigheter. Men også der var “noen likere enn andre” for å sitere George Orwell. Slaveriet ble først opphevet ved føderal lov i 1862, 85 år senere. Borgerrettighetskampene varte som kjent til langt inn i forrige århundre.
Så ingen tror jeg har glemt det nevner jeg kort at Pakistan også nærmer seg noen demokratiske kvaliteter, selv om de ikke er kommet helt i mål. Man skal da huske på at dette demokratiet er en av de statene som er under sterkest press fra politisk islam, noe som nok gjør regimet mindre reformvennlige.
Tilnærmingen til Ola Borten Moe er preget av en monolittisk kulturforståelse, altså at man kan vurdere alle kulturer ut fra samme sett verdier. I denne tilnærmingen ser Ola BM bort fra en rekke forhold. For eksempel at sist gang det var full krig mellom de arabiske landene og den vestlige verden var det noe mer uklart hvem som var gode og onde. De arabiske kalifatene i Damaskus og senere i Bagdad var fremgangsrike innen en rekke felt. Kunst, arkitektur, kultur, handel og vitenskap blomstret på denne tiden. Kalifatet aksepterte også i stor grad at folkene i de landene de erobret beholdt sin egen tro og lot dem i hovedsak utøve denne troen. Dette kan man ikke i like stor grad si om de kristne rikene i Vest-Europa i samme tidsepoke fra ca 400 til 1700.
Særlig fra 1200-tallet av var det mye positiv utvikling i de områdene rundt Middelhavet som var kontrollert av kalifatet, dette til tross for mye intern konflikt, særlig mellom sjia- og sunnimuslimer. Kalifatets nordlige styrker blir i 732 knust av Karl Martell i slaget ved Poitiers. Den dag i dag blir seieren fremstilt som en viktig begivenhet i utviklingen av Europa. Man kan si mye rart om Karl Martell, men at han var en talsmann for de liberale demokratier vil være å ta hardt i. Martell var tvert imot arkitekten bak krigeraristokartiet som var grunnlaget for føydalsystemet. Grunnlaget for denne styringsformen var en sterk undertrykking av de største deler av folket og skulle bidra til å holde Europa i kne i mange århundrer.
Det andre store og avgjørende slaget mellom kristne og muslimer var Jan Sobieskis “Troens vokter” knusende seier over kalifatets styrker utenfor Wien i 1683. Sobieskis var monark i Polen-Litauen, talte flere språk og hadde høy utdannelse, i tillegg til udiskutable evner som general. Muligens var Sobieskis en type som kunne klart seg bra som politisk leder også i ett vestlig demokrati. Seieren gjorde imidlertid at Habsburgernes dynasti i store deler av Europa ble befestet. Habsburgerne var heller ikke veldig opptatt av demokrati, men lå derimot stort sett konstant i krig med de landene Europa som forsøkte å antyde at folkets stemme skulle høres i styringen av statene.
Mellom disse to store slagene mellom den kristne og muslimske verden var det store perioder med krig mellom kristne kongedømmer i vesteuropa og muslimske riker i Afrika, Iberia, Balkan og Midt-Østen. De mest kjente krigshandlingene er nok de mange korstogene. Selv om også norske “vikinger” deltok i disse og tildels har fått gode skussmål som dyktige krigere i franske og britiske kilder er vel ikke riktig alt som skjedde under korstogene så mye å være stolt av heller. I alle fall ikke om man legger de regler for krigføring man forventer i ett vestlig demokrati, til grunn.
Ola Borten Moe sier også noe om kvinnerundertrykkelse. Her har han selvsagt noen gode poenger i forhold til dagens situasjon i mange muslimske og kanskje da særlig da de arabiske landene og i Iran. På landsbygda i mange muslimske land har kvinner og jenter praktisk talt ingen rettsikkerhet og vi vet fra Afghanistan at jenter ikke engang har reell tilgang til utdanning. Men når Benazir Bhutto ble statsminister i Pakistan i 1988 var hun (mener jeg) den moderne verdens 3. kvinnelige statsleder etter Margaret Thatcher og Gro H. Brundtland. Så situasjonen er ikke helsvart i de landene som er styrt av muslimer. I forhold til vår egen historie er det grunn til å nevne at vi i Norge druknet og brente “trollkvinner” til langt utpå 1700-tallet, mer enn 600-år etter at landet ble kristent.
Ola BM er åpenbart preget av en vestlig monolittisk kulturforståelse og det er forsåvidt greit nok i og med at han sier det rett ut. Personlig finner jeg debatten mellom kulturrelativisme og de med en mer monolittisk kulturforståelse som forholdsvis lite givende. Også relativistene tar feil når de overser alle verdensborgeres plikt til å spre og slåss for noen grunnleggende menneskerettigheter, men også en borgers rett til å kritisere den kulturen han lever i. Jeg tror alle etniske grupper og nasjoner selv best utvikler seg slik det passer dem best og slik det passer seg best i forhold til de geografiske områdene de bor i og til naboene. Men skal man først legge en monolittisk kulturforståelse til grunn må man også se at disse tingene ikke bare handler om at Norge og Vest-Europa er forskjellige, man må også se på at den seiersgangen de liberale verdiene vi nyter godt av i Vest-Europa og stort sett på det amerikanske kontinent er både en geografisk anomalitet, og en historisk anomalitet. Noe som ligner på universelle demokratier har bare eksistert i verden i ca 200 år, de eldste eksisterende statene i Europa er 1000 år og statsdannelser har eksistert i Europa sammenhengende i ca 3.000 år, men altså bare 200 år med universelle demokratier. I Norge fikk vi stemmerett for kvinner i 1913 og opphevet steriliseringsloven 3 år etter bestefar Borten gikk av som statsminister i 1971. Men fortsatt den dag i dag lever et flertall av verdens befolkning under regimer hvor det er forbundet med fare å fremsette kritikk mot sin egen regjering. Det være seg i det presumptivt sekulære Kina, hvor Han-kineserne styrer, eller i Russland hvor ortodokse slavere er i flertall, eller i Iran hvor islamistiske persere styrer eller i det katolsk kristne Cuba hvor etterkommere av spanioler styrer, men også i Saudi-Arabia hvor muslimske arabere styrer. Man kan si at mange har mye å lære av hvordan liberale rettigheter har fått gjennomslag i vesteuropa fra slutten av det 18-århundre og frem til i dag.
Jeg lovte på twitter også å ta ett oppgjør med Tore O. Sandvik. Mens jeg opplever Ola BM roter med fortiden roter ToreO med nåtiden når han i sin blogg bagatelliserer de utfordringene de liberale rettighetene står overfor. Jeg oppfatter det som om ToreO nok er kulturrelativist. Han snakker også om de liberale rettighetene som noe som er kommet for å bli. Begynner vi å ta menneskerettighene og andre liberale rettigheter for gitt, så mister vi dem, en etter er. Det er for eksempel ikke lenge siden ToreOs egen utenriksminister Gahr Støre reiste rundt å unnskyldte at Adresseavisen og andre norske aviser publiserte Muhammed-karikaturene. Dersom man ønsker å spre de liberale rettighetene unnskylder man dem ikke, man forsvarer dem. Hver eneste sommer reiser norske jenter til Somalia for å bli omskjært, hvert eneste år blir et ett titalls norske jenter tvangsgiftet, ofte med slektninger fra foreldrenes hjemland. Alt dette uten at de rød-grønne politikerne tar tak i det.
Man skulle nesten tro at Ola BM og ToreO hadde avtalt denne føljetongen. For ToreO blir i allefall denne gangen den ellers så solide Borten Moe ett lett mål som ToreO kan spekulere rundt uten å bringe noe nytt inn i debatten. Uansett har disse to herrer dominert nyhetsbildet i Adresseavisen i snart en uke uten at vi kommer ett skritt nærmer en mer overordnet og fornuftig tilnærming til hvordan vi kan sikre de liberale rettighetene i Norge, eller spre dem til resten av verden.
Mitt innspill i denne debatten er såre enkelt. Det var mye som i dag må regnes som feil på norsk og vesteuropeisk kultur, religionsutøvelse og politisk styring når de liberale rettighetene ble lansert i det 18-århundre. Årsaken til vesteuropas suksess er at de universelle liberale rettighetene har fått gjennomslag, ofte på tross av lokal kultur, kulturelt eller militært betinget politisk organisering, sterk motstand fra priviligerte det være seg adel eller borgerskap, og undertrykkende religiøse maktfaktorer. Denne ideen må det gå ann å selge til våre nye landsmenn og til resten av verden, uten å legge en overforenklet monolittisk kulturforståelse til grunn. Men det betyr ikke at vi må la kulturrelativismen gå så langt at vi viker en eneste tomme hverken i kampen for at jenter i Afghanistan skal få gå på skole, for at norske småjenter skal slippe, tvangsgifting, omskjæring, å gå med hijab eller for at ytringsfriheten er der for å beskytte de upopulære, ikke de ukontroversielle ytringene.
DD cheapest synthroid apfxlu
fioricet usa online amgcv
